Livet som fotballsupporter!

Vi er vel alle litt smågale vi anglofile fotballsupportere. Det være seg om man holder med Manchester Utd. eller Colchester. Lidenskapen til spillet med lærkula er den samme uansett divisjon og kvalitet. Hvorfor er det slik og hvorfor ender vi opp med å være så trofaste til det valget man har gjort?

Disse tankene har jeg tenkt mang en gang i mitt liv som QPR-supporter. Hvorfor valgte jeg dette laget egentlig. Var det draktene? Var det navnet? Var det min første tippekamp (som jeg forøvrig ikke kan huske)? Var det pga fotballkortene? Eller var det fordi jeg har for vane å holde med "underdog'en" som av og til tar storskalper?

Jeg valgte QPR som mitt lag på slutten av 80-tallet. Som nevnt er jeg usikker på hvorfor men et eller annet sier meg at ligacupfinaletapet mot Oxford i 1986 (0-3!!) er en medvirkende årsak. Uansett så var det på ingen måte noen storhetstid for laget fra Vest-London i denne perioden. Storhetstiden var på midten av 70-tallet med spillere som Stan Bowles, Dave Clement og Gerry Francis.

"Min" storhetstid som supporter var tidlig/midten av 90-tallet da Sir Les Ferdinand herjet vilt med all motstand, og jeg kommer nok aldri til å glemme avisoppslagene 2 januar 1992 etter at vi hadde banket selveste Manchester Utd. 4-1 på Old Trafford 1 nyttårsdag. En ny storhetstid er nå på vei med solide finansielle muskler og nye potensielle stjernespillere som Adel Taraabt.

                     Dennis Bailey kommer jeg nok aldri til å glemme. 
          Legendarisk etter hat-trick på Old Trafford.

For veldig mange er suksess synonymt med store triumfer og ligamesterskap. For de av oss som ikke holder med en av de store så er gleden ekstra stor når vi opplever medgang. En ManU-supporter hever knapt øyenbrynene etter 20 kamper uten tap og snakker om krise dersom man skulle tape to kamper på rad i løpet av en sesong. "Vi" i QPR haddet en sesong i 2010/11 så utenom det vanlige at vi fremdeles klyper oss i armen daglig for å fatte at det gikk 20 kamper før det første nederlaget i den nest øverste divisjonen var et faktum.

Uansett hvilket lag man holder med og i hvilken divisjon de oppholder seg i så er det store oppturer og nedturer.  Nedturen som QPR-supporter var lang og dyp etter nedrykket fra Premier League i sesongen 1995/96 og bunnivået kom da Vauxhall Motors ga oss en tidlig FA cup-exit i 2002. Da befant mitt kjære QPR seg på liganivå tre og sto på randen av konkurs.

Følelesene for klubben var likevel ikke noe mindre av den grunn. Daglig trålet man rundt for å finne siste nytt om klubben, og det analoge modemet hadde mer enn nok arbeid allerede da i 2002. Som supporter jeg opplevde større glede av å rykke opp til championship enn da opprykket til Premier League var et faktum i våres. En stor del av skylden for det skal den italienske mafian som styrte klubben i våres ha!
Det fikk begeret til å renne over for meg og noen tilgivelse til Briatore/Paladini kommer jeg nok aldri til å gi. De klarte faktisk å ødelegge den potensielt største opplevelsen jeg kunne fått som QPR-supporter. Misforstå meg ikke, jeg var svært glad da opprykket var klart men manglet likevel det siste ekstra for at gleden skulle være så ekstatisk som jeg hadde håpet på og forventet meg.

Livet som supporter dreier seg om flere ting en kun laget. Det dreier seg om samhold,følelser og opplevelser supporterne mellom. En genuin fotballsupporter elsker sine egne fans, respekterer fans av andre lag og elsker å diskutere fotball med alle som har den samme lidenskapen. Fotball er som kjent "den viktigste av alle de uviktige tingene i livet." Fotball er ingen primærnødvendighet for noen av oss selv om det føles slik til tider. Silly season og landslagspauser er noe ordentlig herk. Slik sett syntes jeg lite om uttrykket nevnt over.
Den eneste positive tingen jeg kan komme på med Liverpool er Bill Shankly sitt legendariske sitat: "Fotball er ikke et spill på liv eller død....det er langt viktigere enn som så"

Foruten sitatet til Shankly er Liverpool for meg en pest og en plage. Dette er jo også en del av hele pakka for oss supportere og det brukes stadig  kraftige ord som hat til andre klubber. Hvorfor misliker jeg da Liverpool, og ikke Chelsea eller Brentford som er våre virkelige "fiender" og naboer i vest-London?
Ikke engang da Roman sine millioner kom på banen var jeg i nærheten av å mislike Chelsea som Liverpool.
Her må vi sannsynligvis tilbake til barndommen. Lite ante jeg om at som QPR-supporter så er man programforpliktet til å mislike Chelsea og Brentford. Jeg likte QPR og pratet med alt av kjentfolk om denne lille sære klubben min som den gang også spilte på øverste nivå. Jeg tror "hatet" til de helrøde så sitt dagslys  gjennom misunnelsen til hvilket lag mine beste venner holdt med. Flere av mine aller nærmeste venner forguder Liverpool og på den tiden fotball begynte å bli viktig for oss så tok Liverpool sitt siste ligamesterskap.(haha! Det er leeenge siden!)
Det hadde jeg vanskeligheter med å akseptere og forsvarsmekanismen er at man lirer av seg alt negativt man kan komme på om klubben. Over tyve år senere er det lite, eller ingenting, som har forandret seg på den fronten. Hadde jeg vært født og oppvokst i Hammersmith så hadde jeg nok lært "hatet" til Chelsea, men en bondeknøl oppvokst på et lite sted (Heistad) i Porsgrunn hadde ikke vett til bedre, og slike ting er usedvanlig vanskelig å endre på.

Livet som fotballsupporter er herlig, følelses og meningsfylt. Hvorfor aner jeg ikke og jeg skjønner at mange hever øyebryn over engasjementet, men jeg nyter det i fulle drag når QPR endelig skal ut å spille fotball mot de aller største guttene i denne idretten. Skal endelig underdog'n ta en av storskalpene igjen denne sesongen?!

12 September begynner en ny tidsregning. Vi har kommet ut av steinalderen og inn i gullalderen!

U R'ssss

Deadline på transfervinduet!

I morgen skal kjøpefesten avsluttes for Premier League avsluttes for denne gang. I skrivende stund (over et døgn før vinduet stenges!) har lagene i PL brukt formidable £364,775,000 ,noe som tilsvarer i overkant av 3 milliarder NOK!!

Hvem av lagene er vinnere/tapere på dette markedet?
Det kan ikke være tvil om at Arsenal er den store taperen sportslig sett. Ingen lag kan erstatte klassespillere som Fabregas og Nasri over natten og det har da heller ikke Wenger klart. Laget trenger sårt tilvekst i alle ledd før vinduet stenger for å opprettholde sin status som tittelutfordrer. 8-2 tapet mot Manchester United er et gigantisk varsku til både Wenger og Arsenal som toppklubb.

Begge Manchesterklubbene har gjort en grundig jobb denne sommeren og ser sterkere ut enn noen gang. Spesielt imponerende har ungguttene til Sir Alex vært og med Ryan Giggs som den "syvende far i huset er fremdeles rutinen representert. Manchester har definitivt vært byen for de mest spektakulære og imponerende resultatene i sesonginnledningen.

Chelsea med ny manager i førersetet har investert mest penger av alle hittil i 2011. Foreløbig har det gitt grei avkastning, men heller ikke noe mer. Spillemessig har laget fra vest-London en lang vei å gå. Det er imidlertid ingen tvil om at førsteoppstillingen til Chelsea er spekket med kvalitet og at laget blir tittelutfordrer også i år. Kanskje den mest solide sisteskansen i PL i Joe Hart.

Så til mitt lag, QPR. For et overgangsvindu det ser ut til å bli etter at Tony Fernandes tok over aksjene til Briatore/Ecclestone!
Nei finnes tydeligvis ikke i denne mannens vokabular og Neil Warnock kan plukke spillere i det aller ypperste sjiktet. De tre første PL-kampene har gitt QPR tre poeng, men at laget blir en virkelig hard nøtt å knekke med nykommerne på laget er det liten tvil om. Foreløbig er det bekreftet at Joey Barton, Armand Traore og Luke Young bekreftede navn inn. Alle tre er solide forsterkninger. Det stopper likevel ikke der. Det er forventet 2-4 nye navn før vinduet stenger om drøye døgnet, og det er ikke noen hvem-som-helst som nevnes. Shaun Wright-Phillips (veldig nært), Peter Crouch (ikke fullt så nært), Anton Ferdinand, Scott Parker og Federico Macheda er alle hete tips!

Dersom QPR får til minst to av disse så står dem igjen på papiret som en av vinnerne dette vinduet. Det kunne ingen QPR-fans drømt om for drøye to uker siden da vi debuterte i Premier League etter 15 års fravær med 0-4 hjemme for Bolton.

Troen på en plass et godt stykke opp på tabellen er ikke til å unngå, men først og fremst dreier det seg om og beholde plassen og etablere laget i toppdivisjonen. Jeg tar likevel sjansen på å si at dette er glory days for alle i og rundt Queens Park Rangers FC

U R'ssss

For godt til å være sant?

QPR er klubben i hjertet og sjelden har jeg kløpet meg selv i armen så mange ganger som den siste uken. Er det bare en drøm eller er det som skjer virkelig en realitet?

Fortvilelsen over hvordan styre og stell i klubben kjørte Formel 1-hastighet mot kanten av stupet nådde sitt absolutte klimaks i sommer. 40% økte billettpriser og ingen vilje til å investere i forsterkninger for spill i Premier League overskygget langt på vei gleden ved å faktisk ha rykket opp i mai måned.

                                          Bitter og avskiltet! Herlig!

All ære til Neil Warnock for den jobben han har gjort for å stable et representabelt lag på beina til seriestart. Han har jaggu ikke hatt mye til drahjelp. Det har i lengre tid vært kjent at Briatore/Ecclestone gjerne ville selge sin aksjeandel i klubben. Ecclestone på grunn av sin totalt fraværende interesse for klubben og Briatore på grunn av sin komplette udugelighet og motstanden han har møtt på sin vei. Prisen som ble satt på aksjene var likevel av en slik utopisk art at ikke engang Bill Gates på heroin ville seriøst vurdert det.

Vi supportere hadde et håp om at Lakshmi Mittal og hans svigersønn Amit Bhatia ville overta men dette virket mer og mer usannsynlig ettersom Mittals og Formel 1-gutta var langt fra på samme bølgelengde. Bitre fiender er nok en grei beskrivelse av forholdet dem i mellom.

Ut av det blå (Air Asia?) dukker altså Tony Fernandes opp. Eier av Air Asia og bekjent av Briatore/Ecclestone gjennom Formel 1 hvor Fernandes er eier av Team Lotus. Fernandes innrømmer glatt at han er West Ham fan, men sier at han elsker fotball og har et svakt hjerte for QPR også.

Man begynte å ane konturene av hva som kunne skje i Premier League-åpningen 13 august da Fernandes og Bhatia var tilstede på hjemmekampen mot Bolton. Ryktene hadde allerede gått ei drøy ukes tid, men er det noe det er overflod av rundt QPR så er det akkurat rykter. 0-4 hjemme mot Bolton kunne skremt de fleste fra og investere penger i klubben men Fernandes hadde tydeligvis bestemt seg.

Overtagelsen ble et faktum og siden har QPR-supportere gått konstant med munnvikene langt oppunder øreflippene. Satsning, reduserte billettpriser samt at man ser på mulighetene for å gå tilbake på endringene av klubblogo og maskot som ble utført under regimet til "mafian". Alle disse tingene samtidig som Amit Bhatia ble gjeninnsatt i styrerommet har ført til stor optimisme blant fansen.

                                      Det er flere enn disse to som gliser!


En ledelse som åpenbart kommuniserer godt sammen og åpent mot fansen samt at de har bankkontoer godt over snittet. Det kan jo utelukkende tolkes positivt.

1-0 seier mot Everton på Goodison Park var en flying start for det nye regimet. En god slump penger er blitt gjort tilgjengelige for Neil Warnock selv om vi er langt unna å kunne kalles noen kjøpeklubb av den grunn. Joey Barton har vært på medisinsk test og sitter i skrivende stund og vurderer en overgang til vår klubb. En spiller som sannsynligvis vil være vår "største" investering noensinne!

                                            Gale-Joey til QPR?

Er dette for godt til å være sant?
Jeg bare spør.....og klyper meg i armen nok en gang

En indre stemme i meg sier;"Han er jo tross alt West Ham-fan så han vil oss neppe noe godt!"

Time will show!

1 år!

Lille Mille fylte ett år idag 19 februar 2011. En fantastisk blid og herlig (samt utrolig aktiv) lita jente skjønte svært lite av alt oppstyret rundt hennes person. Kan ikke si at hun ble nevneverdig glad for noen av presangene som dukket opp, men det var enkelt å se at den lille skapningen satte ekstremt stor pris på den aller første kakebiten hun har fått i sitt liv. For en pappa så er slike øyeblikk ubetalelige.

Hjerlig til lykke med dagen lille snupp!

Min Spotify!

Uten musikk duger helten ikke. Jeg er avhengig av musikk og hører så mye og ofte jeg har anledning. I bilen og når jeg sitter ved PC'n er nok de stedene jeg hører mest.

Dette er de 5 sangene som jeg har lyttet mest til siste tre måneder ifølge www.last.fm:

1. 16 Horsepower - Brimstone Rock
Denne har jeg hatt i "katalogen i flere år men gjenoppdaget den da den dukket opp i TV-serien "DAG" høsten 2010. Fantastisk låt. 

2. Hans Bollandsås - Moments
Jeg er ikke av dem som vanlifvis er veldig glad i denne typen låter. Hans klarte derimot det ingen andre har klart i tidligere utgaver av Idol, X-faktor etc. Tårer i øyekroken er deilig når det kommer til musikk og Hans har noe helt spesielt ved seg på denne låta.

3. Kaizers Orchestra - Hjerteknuser
Jeg har vært stor Kaizers-fan siden debuten "Ompa til du dør" i 2001. Syntes karrieren kanskje har hatt en noe dalende kvalitet men de er fantastiske live og "Hjerteknuser" er noe av det aller beste fra Jæren på flere år.

4. Kvelertak - Mjød
Dette er i utgangspunktet i hardeste laget etter min smak. Oppbyggingen på denne låta er derimot helt utrolig og fengende. Her har jeg lyst til å headbange. Et godt stykke tøff rock fra den kanskje mest spennende nykommeren i norsk musikk 2010.

5 Kent - Socker
Kent er og kommer til å forbli mitt favorittband i en lang stund. Det Joachim Berg og vennene hans leverer er pur kvalitet. Dette er et melankolsk mesterverk!

Jeg kan love å komme med en ny oppdatering og topp 5-liste om ikke så altfor lenge.

Enjoy!

Vinteridrettsutøvere

Vi nordmenn er bortskjemte med suksess på vinterføre og da for det aller meste innen individuelle idretter. Dette er idrettsutøvere det står stor respekt av og som legger ned utrettelig mange timer med trening for å underholde oss. Ute i kulden er de siklende beist med melkesyre i alle kroppens muskler slik at vi kan kose oss i peisvarmen foran TV'n.

Enten man liker det eller ei så blir disse utøverne en del av vår hverdag og man danner seg et bilde av hvordan de er i det private liv. Noen liker man, andre har man mer trøbbel med å forstå oppførselen til og noen har man rett og slett ikke sansen for. Jeg prøver meg på en topp/bunn 3 liste over norske aktive utøvere basert på mine subjektive oppfatninger:

Tre på bunn:

1. Petter Northug
    Denne er helt soleklar. Har ordentlig trøbbel med å finne noe fornuft i oppførselen til denne utøveren når tingene ikke går hans vei. Virker sær og sutrete i væremåten og ydmykhet står ikke i hans ordbok. Blir ofte forsvart av "eksperter" som uttaler: "Slikt må til for å bli best i verden".
Med all respekt å melde er dette det reneste tøv. Se "topp-listen" så skjønner man at dette ikke er nødvendig. Petter har en egen evne til å hisse på seg og provosere alt fra andre utøvere til ledere for andre nasjoner og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Han stiller ikke opp for mediene dersom han ikke føler for det og til og med prisutdeling har han kommet for sent til på grunn av sitt enorme ego.
Petter går for Norge å han har min fulle støtte under VM, men innerst inne håper jeg at det er andre nordmenn som klatrer øverst på seierspallen.


2. Håvard Bøkko
    Må innrømme at jeg ikke har fulgt skøyter mer enn med et halvt øye de siste sesongene. Det meste av oppfatningen om hans personlighet kommer fra oppstyret rundt Peter Muller sin avgang. Vinglete og uklar i media og lite løsningsorientert. Jeg syntes han taklet dette på en svært dårlig måte og klarer ikke å skaffe entusiasme eller empati hos meg. La det være sagt, jeg tror ikke noe vondt om Håvard Bøkko som person og kanskje kunne han trengt et mediakurs.
Inntrykket er at han flyter på et enormt talent og ikke har det som skal til for å bli den eneren Sven Kramer er/var. Når kongen abdiserte før denne sesongen så skulle Bøkko vært der og overtatt. Han er derimot fornøyd med sølv og bronseplasser når de fleste andre mener at kapasiteten hans burde vært som nummer 1. Jeg sliter litt med å se at han har den store gleden over idretten han utøver.

3.   Magnus Moan
      Hva er det med denne trønderen?
Full av følelser og er en ledertype. Har trukket seg fra landslaget og kjører sitt eget opplegg (sammen med Petter Tande?) og har ikke lyktes med dette. Ikke vet jeg hva som har foregått i kulissene der men har inntrykk av at Moan tar litt for stor plass i kombinertleiren. Fremstår stadig som skuffet etter dårlige plasseringer og snakker som om han er den ypperste verdenseliten. Det er han ikke!
Han er ikke i nærheten av å være så stabil som de aller beste og er avhengig av flaks med forholdene i bakken for å komme opp på pallen. Liker ikke den kjepphøye tonen som kommer fra utøvere som tror dem er bedre enn hva tilfellet faktisk er. Innse realitetene!

Boblere: Marit Bjørgen, Bjør Einar Romøren, Frode Andresen, Anette Sagen

Topp 3:

1. Oddbjørn Hjelmeseth
    For en herlig mann!
Oddbjørn har vært toppidrettsutøver så lenge jeg kan huske og har hatt sine opp og nedturer. Han er en realist, humorist og tar seg selv lite selvhøytidelig. En dyktig mann i media og en lagkamerat som de fleste andre ser opp til. Oddbjørn har gitt oss mange gode opplevelser både i skiløypa og på utsiden. Han byr på seg selv, smiler og har et glødende engasjement. Han elsker langrennssporten og alt sirkuset rundt. Vi som tilskuere kan ikke annet å applaudere denne strålende idrettsmannen. Trist at han ikke har funnet formen og får avslutte karrieren i Homenkollen, men også det tar han med et smil! Takk Oddbjørn.

2.  Kristin Størmer Steira
     Har nok endel sympati for denne jenta da hun alltid har fremstått dønn seriøs i treningsarbeid og ambisjoner for så å bli avspist med en rekke fjerdeplasser i mesterskap. Hun takler motgang på en imponerende måte. Viser ekte følelser og er en mester i og nullstille. Alltid tilgjengelig og pratsom til media uansett hva resultatet er og har et smittende humør. Et av mine aller største ønsker forVM i  Homenkollen er at denne jenta får seg en individuell medalje. Det hadde hun ærlig fortjent. Go Kristin!

3. Mats Zuccarello Aasen
    Snakk om å ha begge beina godt plantet på jorden!
Har lenge vært snakket om som det største talentet i norsk hockey og har til de grader innfridd forventningene. Har hele tiden utviklet seg gradvis og man kan se at han storkoser seg på isen. Overgangen fra norsk til svensk hockey gikk strålende og springbrettet til NHL ble ikke av den langvarige sorten. Selveste New York Rangers ble neste stoppested og etter litt motgang den første tiden så imponerer han nå i verdens største hockeyliga. Mads har en aura som gjør at hver gang man ser ham i media så blir man interessert. Jeg er ingen hockeyfantast men jeg er svært imponert over hvordan Zucca har taklet alt press og utstråler positivitet ovenfor både seg selv og idretten sin.

Boblere: Aksel Lund Svindal, Eldar Rønning, Hedda Berntsen, Tarjei Bøe


Let the games begin!

Ærverdige Loftus Road!

Loftus Road er en god gammeldags intim engelsk stadion og hjemmebane for Queens Park Rangers FC. Stedet er Mekka for oss QPR-entusiaster og historien stikker dypt i veggene. Stadion er plassert sentralt i vest-London nærmere bestemt i Sheperds Bush. Kapasiteten idag ligger på ca 19 000 tilskuere. Stadion med alle fasiliteter er betydelig oppgradert etter at QPR kom ut av økonomisk uføre i 2007 da Formel-1 gigantene Flavio Briatore og Bernie Ecclestone overtok aksjemajoriteten.

Bortefansen blir plassert på den ene kortsiden kalt School End og har en kapasitet på nærmere 3400 sitteplasser ifølge de offisielle sidene. Dette stemmer nok ikke helt og trolig er ikke kapasiteten stort over 2500 sitteplasser. Historien til stadion starter helt tilbake i 1917 og har vært QPR's hjemmebane i alle år kun avbrutt av to små avbrekk (1931-33 og 1962-63) på White City stadium. 

I 1974 mot Leeds ble rekorden for antall tilskuere satt med 35353 mennesker innefor portene. Kampen ble spilt i den øverste divisjonen.  I moderne tid, med kun sitteplasser, så er rekorden fra 1999 med 19002 tilskuere mot Manchester City i det som idag kalles championship. 

I skrivende stund er det kampdag på Loftus Road. QPR topper championshiptabellen og møter laget som følger nærmest, Nottingham Forest, og mye tyder på at det blir flere tilskuere innenfor portene enn på flere sesonger. Kapasiteten blir i alle fall satt på en utfordring så da gjenstår det å se om 19002 mot Manchester City blir stående som moderne rekord. Mye tyder på at dagens kapasitet ligger på i underkant av 19000. 

Den friske kapitalen som har kommet inn i klubben har ført til rykter om at et nytt stadionanlegg er i anmarsj. Ønsker vi dette? 

Spørsmålet er uungåelig og det blir et digert tjaaaa.....

Historien og intimiteten på Loftus Road er nærmest særegen i dagens fotball, men klubben er avhengig av å gjøre noen grep dersom man tar steget opp i den øvre divisjonen og ønsker å forbli der i fremtiden. Det blir i alle fall med tungt hjerte at man forlater Mekka til fordel for noe helt nytt selv om  kommende generasjoner vil nok påstå at det var helt riktig og nødvendig grep for QPR som fotballklubb. Inntil videre må man jobbe videre med å fylle dagens stadion ved hver anledning som byr seg og skape magiske øyeblikk som kan fylle veggene med enda mer nostalgi og historie.

Er det lov til å håpe på noe slikt idag?

U R'ssss!