Disse tankene har jeg tenkt mang en gang i mitt liv som QPR-supporter. Hvorfor valgte jeg dette laget egentlig. Var det draktene? Var det navnet? Var det min første tippekamp (som jeg forøvrig ikke kan huske)? Var det pga fotballkortene? Eller var det fordi jeg har for vane å holde med "underdog'en" som av og til tar storskalper?
Jeg valgte QPR som mitt lag på slutten av 80-tallet. Som nevnt er jeg usikker på hvorfor men et eller annet sier meg at ligacupfinaletapet mot Oxford i 1986 (0-3!!) er en medvirkende årsak. Uansett så var det på ingen måte noen storhetstid for laget fra Vest-London i denne perioden. Storhetstiden var på midten av 70-tallet med spillere som Stan Bowles, Dave Clement og Gerry Francis.
"Min" storhetstid som supporter var tidlig/midten av 90-tallet da Sir Les Ferdinand herjet vilt med all motstand, og jeg kommer nok aldri til å glemme avisoppslagene 2 januar 1992 etter at vi hadde banket selveste Manchester Utd. 4-1 på Old Trafford 1 nyttårsdag. En ny storhetstid er nå på vei med solide finansielle muskler og nye potensielle stjernespillere som Adel Taraabt.
Legendarisk etter hat-trick på Old Trafford.
For veldig mange er suksess synonymt med store triumfer og ligamesterskap. For de av oss som ikke holder med en av de store så er gleden ekstra stor når vi opplever medgang. En ManU-supporter hever knapt øyenbrynene etter 20 kamper uten tap og snakker om krise dersom man skulle tape to kamper på rad i løpet av en sesong. "Vi" i QPR haddet en sesong i 2010/11 så utenom det vanlige at vi fremdeles klyper oss i armen daglig for å fatte at det gikk 20 kamper før det første nederlaget i den nest øverste divisjonen var et faktum.
Uansett hvilket lag man holder med og i hvilken divisjon de oppholder seg i så er det store oppturer og nedturer. Nedturen som QPR-supporter var lang og dyp etter nedrykket fra Premier League i sesongen 1995/96 og bunnivået kom da Vauxhall Motors ga oss en tidlig FA cup-exit i 2002. Da befant mitt kjære QPR seg på liganivå tre og sto på randen av konkurs.
Følelesene for klubben var likevel ikke noe mindre av den grunn. Daglig trålet man rundt for å finne siste nytt om klubben, og det analoge modemet hadde mer enn nok arbeid allerede da i 2002. Som supporter jeg opplevde større glede av å rykke opp til championship enn da opprykket til Premier League var et faktum i våres. En stor del av skylden for det skal den italienske mafian som styrte klubben i våres ha!
Det fikk begeret til å renne over for meg og noen tilgivelse til Briatore/Paladini kommer jeg nok aldri til å gi. De klarte faktisk å ødelegge den potensielt største opplevelsen jeg kunne fått som QPR-supporter. Misforstå meg ikke, jeg var svært glad da opprykket var klart men manglet likevel det siste ekstra for at gleden skulle være så ekstatisk som jeg hadde håpet på og forventet meg.
Livet som supporter dreier seg om flere ting en kun laget. Det dreier seg om samhold,følelser og opplevelser supporterne mellom. En genuin fotballsupporter elsker sine egne fans, respekterer fans av andre lag og elsker å diskutere fotball med alle som har den samme lidenskapen. Fotball er som kjent "den viktigste av alle de uviktige tingene i livet." Fotball er ingen primærnødvendighet for noen av oss selv om det føles slik til tider. Silly season og landslagspauser er noe ordentlig herk. Slik sett syntes jeg lite om uttrykket nevnt over.
Den eneste positive tingen jeg kan komme på med Liverpool er Bill Shankly sitt legendariske sitat: "Fotball er ikke et spill på liv eller død....det er langt viktigere enn som så"
Foruten sitatet til Shankly er Liverpool for meg en pest og en plage. Dette er jo også en del av hele pakka for oss supportere og det brukes stadig kraftige ord som hat til andre klubber. Hvorfor misliker jeg da Liverpool, og ikke Chelsea eller Brentford som er våre virkelige "fiender" og naboer i vest-London?
Ikke engang da Roman sine millioner kom på banen var jeg i nærheten av å mislike Chelsea som Liverpool.
Her må vi sannsynligvis tilbake til barndommen. Lite ante jeg om at som QPR-supporter så er man programforpliktet til å mislike Chelsea og Brentford. Jeg likte QPR og pratet med alt av kjentfolk om denne lille sære klubben min som den gang også spilte på øverste nivå. Jeg tror "hatet" til de helrøde så sitt dagslys gjennom misunnelsen til hvilket lag mine beste venner holdt med. Flere av mine aller nærmeste venner forguder Liverpool og på den tiden fotball begynte å bli viktig for oss så tok Liverpool sitt siste ligamesterskap.(haha! Det er leeenge siden!)
Det hadde jeg vanskeligheter med å akseptere og forsvarsmekanismen er at man lirer av seg alt negativt man kan komme på om klubben. Over tyve år senere er det lite, eller ingenting, som har forandret seg på den fronten. Hadde jeg vært født og oppvokst i Hammersmith så hadde jeg nok lært "hatet" til Chelsea, men en bondeknøl oppvokst på et lite sted (Heistad) i Porsgrunn hadde ikke vett til bedre, og slike ting er usedvanlig vanskelig å endre på.
Livet som fotballsupporter er herlig, følelses og meningsfylt. Hvorfor aner jeg ikke og jeg skjønner at mange hever øyebryn over engasjementet, men jeg nyter det i fulle drag når QPR endelig skal ut å spille fotball mot de aller største guttene i denne idretten. Skal endelig underdog'n ta en av storskalpene igjen denne sesongen?!
12 September begynner en ny tidsregning. Vi har kommet ut av steinalderen og inn i gullalderen!
U R'ssss
